Ny blogg, hvordan vil dette ende da?
Får vell fortelle litt om det som har hendt i det siste..
Livet mitt er egentlig ganske kjedelig, så det som hender er ikke så store ting. Jeg har vært av og på syk i en måned. Sengeliggende for det meste. Vondt i hele kroppen, eier ikke energi, hoste, forkjøla, feber og forferdelig hodepine. Stortsett hele tiden. Dumme er jo at jeg har gått glipp av ganske mye undervisning i skolen, men nok om det. Ellers så har jeg skrevet historier i det siste. Noen triste, noen morsomme, og noen helt ute av verden. Den ene kommer her og det er vell mer en novelle en en fortelling. Den har jeg kalt » Romvesner finnes ikke. »
Det hadde lenge gått rykter om romvesener i bygden min, men hvem trodde på noe sånt tull? Ikke jeg i allefall. Jeg levde normalt, som alle andre. Vanket rundt i byen, var med venner. Aldri i livet at jeg ville trodd på noe sånt. Helt til den natten. Jeg var lagt meg for å sove, men som vanlig så fikk jeg ikke sove. Ble bare liggende å tenke på gutten min. Er så ufattelig glad i han. Fant til slutt fram en bok, leste litt mer husket jeg ikke. Ikke før noe dro i meg. Det dro hardt i meg. Jeg ble liksom sugd opp av sengen. «Hva skjer nå?» Var det første jeg tenkte. Dette var ikke normalt. Plutselig var jeg i luften over huset vårt. Tusen spørsmål kom opp i hodet mitt. Et lys over hodet på meg. Hvor førte dette lyset henne. Nyskjerrig som jeg er var jeg ikke urolig for noe. Tankene på romvesen fantes ikke i mitt hodet. Fantasien var ikke så stor i hodet mitt.Jeg så ned på bakken. Hvor høyt oppe var jeg nå tro, og hvor skulle jeg? Jeg så en dør, en åpen dør. Jeg ble ført inn i den døren. Der inne sto det noen rare skapninger med karnevalsutstyr tror jeg det heter, er i allefall det det ser ut som. De snakket til meg » Hai, du sot pige, vi ha deg «, sa en av de som sto fremst. Jeg ble helt forskrekket, hva var dette slags spøk?
Så kjente jeg det begynte å skjelve i knærne mine. Jeg var redd. Disse uhyrene ville føre meg bort. Jeg prøvde å springe mot døren, men den var stengt. Jeg ble sint. «Slipp meg ut!», sa jeg med en sint stemme. Uhyrene så bare rart på meg. «Ut? Nei, inne best» sa de. Nå ble jeg forvirra. «Hva skal dere med meg da?», jeg så rart på dem. «Vi ha deg med til vår planet.» Nå holdt jeg på å besvime. Jeg skulle ingen steder. «Nei, nå tar du feil. Jeg tilhører på jorden, og jeg kan ikke bo andre steder.» De så skeptisk på meg. Forsto vist ikke hva jeg sa. Jeg begynte å bli sint nå. «Åpne døren!», ropte jeg til dem. «Langt fra ditt hjem, kan ikke snu.» Var det eneste jeg forsto av det de sa. «Så snu da!» Jeg begynte nesten å grine nå. Jeg ville hjem, til familien min, vennene mine og ikke minst typen min. De snudde seg vekk og diskuterte litt. Etter noen minutters diskutering snudde de seg tilbake mot meg. «Hjem vi kjører deg.» Jeg var lettet av det de sa. Jeg trodde jeg skulle hoppe av glede. De snudde og kjørte hjem til meg, slapp meg av. Da jeg landet i sengen min sovnet jeg på et blunk. For en natt. Våknet av solen neste morgen. Gned meg i øynene og begynte å le. «Romvesner finnes ikke.»
Hva syns dere ?
Nok for denne gang. 🙂
– Laise <3
Skrevet av tonepusia Lagret under:
Ukategorisert
